Dette er et arkvbilde fra før Arbeiderpartiets toppledelse tok fellesferie.
Når de rødgrønne taper valget, bør noen partistrateger spørre seg om det var lurt å ta fellesferie fra valgkampen.
Det har vært tidenes kjedeligste valgkampsommer.
Dersom det er en gryende panikk på Youngstorget, så har Arbeiderparti-toppene likevel slappet av i sommersola.
Vel fortjent, sikkert, men neppe oppskriften på å gjøre stortingsvalget spennende.
Foreløpig ligger de blågrønne an til godt over 100 mandater. Kilde: Pollofpolls.no
I dag er det 40 dager igjen til valget, og de rødgrønne trenger minst 300.000 nye sympatisører i løpet av denne tiden.
Det klarer de ikke uten et historisk jordskjelv.
Les også bloggen fra 7. juni: Løpet er kjørt for de rødgrønne
Denne erkjennelsen ser også etterhvert ut til å bre seg blant toneangivende kommentatorer i papiravisene.
Dagsavisens Arne Strand tok eksempelvis i går selvkritikk på sin kommentar i mars om høyreballongene Frp og Høyre med tittelen «Ballongene sprekker».
- Valget av tittel kunne ha vært bedre, skriver Strand nå - nesten fem måneder senere.
Og det har han jo rett i.
Stortingsvalget 2013 ser foreløpig ut som en 10.000 meter på skøyter hvor hjemmefavoritten faller stadig lenger bak og står i fare for å bli tatt igjen med en runde.
De mest optimistiske husker tidligere løp og tror fast på at han vil ta seg sammen mot slutten.
Eller som det heter i politiske analyser:
Høyre er fullmobilisert, og Arbeiderpartiet pleier å gjøre en god valgkamp.
Mot normalt? Eller er det normalt at oppslutningen om partier svinger? Kilde: Pollofpolls.no
Dette høres fint ut, men er på høyde med tabloidavisenes Lotto-tips som baserer seg på en forestilling om at tall har hukommelse.
Statsvitenskap (og økonomi) er vitenskaper som er gode til å forklare hvorfor noe skjedde, men desto dårligere til å forutsi hva som vil skje.
Det er ingen naturlover som tilsier at Arbeiderpartiet skal være 25, 40 eller 50 prosent.
Det vet lille Venstre, som hadde rent flertall i sin storhetstid.
Hva er poenget?
Årets valgvind handler om ønske om forandring etter åtte år med rødgrønn regjering.
Statsmininster Jens Stoltenberg blir ikke gjenvalgt ved å spå endetidens komme hvis Erna Solberg blir statsmininster.
Nye saker/løfter gir ikke stor mobilisering - trolig fordi velgerne flest mener at regjeringen allerede har hatt åtte år på seg til å få orden på helsevesenet, gjøre den norske skolen internasjonal god og bygge veier og jernbane.
De politiske analytikerne er stort seg enige med enigheten, og de skiller seg ikke fra økonomiske analytikere som - stort sett - også er enige.
En av de flinkeste forklarte meg en gang at det var 100 ganger farligere å være alene om å ta feil, enn å ta feil sammen med alle de andre.
Såkalt konvensjonell visdom (også kalt vanetenkning) sier følgende om de siste 40 dagene:
- Høyre er fullmobilisert og kommer til å falle fra dagens gjennomsnitt på målingene på 33,1 prosent.
- Arbeiderpartiet vil gjøre en god valgkamp og øke oppslutningen fra dagens 27,9 prosent.
- Valget blir spennende og det blir et knapt flertall.
Hva med følgende analyse:
- Velgerslitasjen på den sittende regjeringen vil fortsette uforminsket frem mot 9. september.
- Arbeiderpartiets «valgkampferie» gjør at partiet kommer for sent ut fra startblokken.
- Vi får lav valgdeltakelse fordi temperaturen i valgkampen er laber, og det taper Ap på.
Med andre ord: For hver dag som går blir det mer sikkert at Erna Solberg blir statsminister, men løpet var kjørt allerede før sommeren.