12-årige Neda Ibrahim kan bli kastet ut av Norge når som helst.
Historien kommer til å felle en knusende dom over vår behandling av mennesker, hvis ei 12-årig jente som har bodd ti år på et asylmottak blir deportert ut av landet.
Se godt på bildet, og tenk deg en barndom hvor du har tilbragt livet fra du var to til tolv år på Dale Asylmottak.
Forestill deg videre at du lever i angst for å bli kastet ut av landet når som helst.
Slik er den stille påskeuken for Neda Ibrahim.
Hva har skjedd med vår holdning til humanisme, menneskeverd og medmenneskelighet?
Jusprofessor Jan Fridthjof Bernt sier det meget bra på Facebook-siden Norge liker Neda - stans deportasjonen:
«Hvis noen oppfatter dette som en trussel ut fra innvandringspolitiske hensyn, bør de snarest mulig fratas etvhert ansvar for slike saker. Hvis vi ofrer vår medmenneskelighet og evne til å se det enkelte menneske, taper vi alt. Da fortjener vi ikke å fortsette vårt priviligerte liv i et tynt befolket og stenrikt land.»
- Jeg liker egentlig Norge, men det er Norge som ikke liker meg, sier Neda i et intervu med NRK.
Det er lett å forstå at en 12-åring oppfatter oss slik, og hun får støtte fra Barneombudet som mener at saken er et eksempel på «en brutal asylpolitikk».
I fjor fikk Neda Ibrahim Anette Thommessens minnepris fordi hun har gitt ansikt til de mange papirløse og lengeventende barna som tilbringer store deler av livet på et asylmottak.
Les saken her: Neda (11) vant minnepris
Neda kom til Norge i 2003, da hun var to år gammel, sammen med sin ettårige bror Nael.
Foreldrene hevder at de er statsløse palestinere som flyktet fra Bagdad etter invasjonen, mens norske myndigheter tror at de er palestinere fra Vestbredden eller Jordan.
Etter gjentatte avslag aksepterte foreldrene frivillig retur til Irak, men irakiske myndigheter avviste retur fordi de er papirløse. Norske myndigheter har heller ikke funnet andre land som vil godkjenne retur av familien.
Og mens årene går, har familien bodd på den nedlagte psykiatriske institusjonen som nå er Dale Asylmottak.
Her - på en nedlagt psykiatrisk institusjon - har Neda Ibrahim bodd i ti av sine 12 år. Foto: Facebook.
Det hører med til historien at broren til Nedas far fikk opphold i Norge i 2010, for seg selv, sin kone og deres fire barn.
Men i saken om Neda og hennes familie, fant UNE at «innvandringsregulerende hensyn» måtte gå foran barnas tilknytning til riket.
Her er en gjennomgåelse av saken: Bakgrunnen for Anette Thommessens minnepris
Hvis Neda kastes ut, blir hun sannsynligvis sendt til Jordan.
Landet har allerede rundt tre millioner flyktninger fra Syria, Irak og Palestina.
Nå er Jordan et relativt stabilt område av Midt-Østen, men det er ikke poenget.
Etter ti av tolv år i Norge, er Neda Ibrahim norsk - og ikke jordansk.
Hun har lidd nok i en umenneskelig og treg papirmølle som utelukkende er norske myndigheters ansvar.
Vi har ikke åpne grenser i Norge, og folk som ikke trenger beskyttelse skal ut så raskt som mulig - det er greit.
Men det er ikke Neda Ibrahims skyld at Stortinget og regjeringen ikke manner seg opp til å lage regler som sikrer raskere saksbehandling og umiddelbar retur.
Når Norge ikke har maktet å gjøre noe på ti år, så har landet mistet sin rett til «innvandringsregulerende hensyn».
Behandlingen av Neda Ibrahim er allerede skammelig, og hvis hun blir deportert ut av landet vil vi se det sanne ansiktet til et umenneskelig system.