Jobber en toppsjef mer og bedre av å ha millionlønn? Selvsagt ikke, men han tjener inn lønnen sin.
Med en ny milliardgevinst inne er nok ikke direktør Bjørn Kjos så krevende i lønnsforhandlingene med hovedeier Bjørn Kjos
I nesten et døgn boltret først Aftenposten og siden NRK seg med en ny undersøkelse fra Kommunal Landspensjonskasse (KLP) om lønnene til de 25 konsernsjefene i de største selskapene på Oslo børs.
Rapporten er faktisk ganske nyansert - her kan du lese den selv: Topplederlønn og avkastning
Både LOs sjeføkonom og diverse omdømmeeksperter uttalte seg om det som ble fremstilt som ledernes lønnsfest.
«Bad guy» er Ole Enger, som har god lønn til tross for at solpanelselskapet REC (som resten av bransjen) har smeltet på børsen.
Og som det gode eksempelet på nøkternhet trakk man frem Norwegian-direktør Bjørn Kjos, som nesten ikke har til salt i grøten med sin lønn som har variert mellom 1,0 og 1,7 millioner kroner.
- Vi har ikke kunnet finne noen sammenheng mellom konsernsjefens lønn og avkastningen i selskapet, sier leder for ansvarlige investeringer i KLP Kapitalforvaltning, Jeanett Bergan, til Aftenposten.
KLP har sett på 25 norske selskaper over 14 år, og sammenlignet toppsjefens lønn med selskapenes avkastning på egenkapitalen.
Sett over hele perioden er det kanskje lite sammenheng år for år, men det fremkommer likefullt et klart bilde:
- Fra 2002 til 2007 økte både sjefslønningene og avkastningen sterkt, men direktørene fikk betalt for resultatene på etterskudd.
- Etter 2007 har resultatene falt, mens lønningen har stått på stedet hvil. Uten resultatvekst, ingen lønnsvekst.
Alt i alt virker dette fornuftig.
Resultater først, så lønnsvekst.
Og når det går dårligere, får ikke sjefen bonus.
Det er også KLPs analyse for hvorfor lønnen ikke går ned i dårlige tider: - Å sikre at lederen får godt betalt også i dårlige tider kan være et offer selskapene må gjøre for å være konkurransedyktige på ledermarkedet, heter det i rapporten.
Det morsomme er at akkurat Bjørn Kjos holdes frem i Aftenposten og NRK som en nøkternhetens apostel.
Tidligere har også Olav Thon blitt brukt som eksempel på lave direktørlønninger.
Det er nokså kunnskapsløst å se på Olav Thon og Bjørn Kjos uten å ta med at begge har store aksjeposter - og milliardgevinster på sine selskaper.
Da er det ikke så imponerende at de kan slå i bordet med lave lønninger på papiret!
Ifølge Kapitals 400 rikeste hadde Bjørn Kjos i september i fjor en formue på 1,0 milliarder kroner.
Kjos hadde da hatt en gjennomsnittelig verdistigning på 100 millioner kroner i året de ti årene han har vært Norwegian-sjef.
Siden den gang er aksjekursen nesten tredoblet. Med en ny milliardgevinst inne er nok ikke direktør Bjørn Kjos så krevende i lønnsforhandlingene med hovedeier Bjørn Kjos.
Børsvinneren sitter altså igjen med mest personlig, men det passet ikke inn i KLPs verdensbilde, så de fokuserer bare på lønnen.
Olav Thon er i samme kategori. I fjor høst var han god for 25 milliarder kroner.
Riktignok er han en gammel mann, men hans verdistigning har vært minst 500 millioner kroner i året i eiendomsselskapet i en årrekke.
De reelle toppsjefene har altså hatt høy verdistigning - og høy personlig avkastning.
Heller ikke Olav Thon passer inn i KLPs modell, og da blir kommentarene og analysene litt meningsløse.
Konklusjon:
Norske sjeflønninger er internasjonalt lave og vi har nesten ingen eksempler på sinnsvake bonuser og hodeløs spekulasjon.
Selv KLPs analyse, hvor det ikke er sammenheng mellom sjefslønn og avkastning, betyr at toppsjefen tjener inn lønnen sin.
Det finnes mye forskning på akkurat dette området, og den største analysen jeg har sett tyder på at KLPs funn stemmer ganske godt: Det er ingen sammenheng mellom toppsjefens lønn og selskapenes resultater.
Det er en nedslående konklusjon for alle som vil være ideologiske:
- Man kan ikke rettferdiggjøre høye sjefslønninger med å vise til resultater.
- Men det er også en myte at lave lønnsforskjeller gir gode resultater.
Sjefenes millionlønninger er rett og slett en symbolsak som ikke betyr så mye fra eller til.