Den nye rapporten gjør at kunnskapsminister Kristin Halvorsen kan begrave motstanden mot nasjonale prøver. Foto: Kunnskapsdepartementet.
Glem sutringen over nasjonale prøver i skolen: Ny undersøkelse dreper påstander om juks og fanteri.
Etter at den første PISA-undersøkelsen i 2001 viste at den norske skolen var under snittet i OECD, er norsk skolepolitikk revolusjonert.
Et sentralt verktøy er nasjonale prøver i matte, norsk og engelsk for 5., 8. og 9. klasse.
Venstresiden har kjempet imot prøvene og lærerorganisasjonene har vært skeptiske.
Men nå viser en ny rapport at prøvene stort sett fungerer meget bra.
Kilde: Nordisk insitutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU)
Les rapporten selv: Evaluering av nasjonale prøver som system
Forskerne på Nordisk insitutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har intervjuet skolebyråkrater, rektorer, lærere og elever over hele landet.
Resultatene er nedslående for motstanderne av prøvene - blant dem debattbokforfatter Magnus Marsdal i venstresidens tenketank, Manifest.
Han ga i 2011 ut boken Kunnskapsbløffen - skoler som jukser, barn som gruer seg.
Eller som han skriver: «Før nasjonale prøver blir lærere befalt å legge vekk pensum for å drille barna inn mot testene. Foreldre forteller om barn som rammes av søvnmangel og vondt i magen og gråter på grunn av prestasjonspresset.»
Der påstår han blant annet at skolene jukser med prøvene ved å frita svake elever og drille elevene i prøvene.
Men stemmer dette skrekkbildet?
Svaret er nei, hvis vi skal tro forskerne som har undersøkt saken vitenskapelig.
Det er en myte at svake elever blir fritatt for å forbedre skolenes resultater.
I virkeligheten kunne mange flere elever vært fritatt. Regelverket sier nemlig utrykkelig at elever med spesialundervisning og behov for særskilt norskundervisning skal unntas - naturlig nok,
Videre står det i rapporten: «Når det gjelder forberedelser, der Marsdal (2011) har hevdet at det foregår en vridning av praksis for å forbedre resultatene og dermed tilpasse seg systemet, har vi altså ikke funnet særlige holdepunkter for at slik vridning er tilfelle».
Påstandene om juks har alltid vært basert på enkelte anonyme kilder, og de forsvinner som dugg for solen når man lar forskere gjennomføre anonyme spørreundersøkelser.
Inntrykket fra NIFU-rapporten er tvert imot at prøvene er et godt verktøy for å styre skole-Norge: - Gjennom spørreundersøkelsen og intervju gir de fleste skoleledere uttrykk for at nasjonale prøver har gitt dem et godt redskap til å utvikle skolen, heter det i oppsummeringen.
Med den nye rapporten kan motstanden mot nasjonale prøver endelig begraves.
Med den nye rapporten kan motstanden mot nasjonale prøver endelig begraves.
Samfunnet bruker titalls milliarder kroner i året på skolen, og det skulle bare mangle at vi ikke kartla mestringsnivået på elevene - både sammenliknet med utlandet, og mellom norske skoler.
Skolen er ikke bare et sted å være - det er også et sted å lære.
Testen i 5. klasse gir et godt bilde av kunnskapsnivået etter de første årene, og testene i 8. og 9. klasse (som er lik), forteller om fremgang fra ett år til et annet på ungdomstrinnet.
Normalen som beskrives i NIFU-rapporten, er at elevene forbereder seg til prøvene ved å løse gamle prøver i timene - omtrent slik man forbereder seg til teoriprøven til sertifikatet.
At man øver på å løse matteoppgaver i mattetimene, er vel helt naturlig?
Undersøkelsen viser også at større skoler og skolene på Østlandet, bruker resultatene mer bevisst enn mindre distriktskoler.
Det tyder på at de nasjonale prøvene kan gi et godt utbytte hvis de brukes bevisst.
«Vår evaluering tyder på godt utbytte fra nasjonale prøver for skoleeiere, skoleledere, lærere, elever, foresatte og de nasjonale utdanningsmyndighetene fremmes av at kommunen har forholdsvis mange skoler/elever og et aktivt forhold til rollen som skoleeier, der lærerne på den enkelte skolen opplever å være del av et kollektiv som samarbeider med ledelsen om den pedagogiske utviklingen av skolen. Her kan prøvene ha stor betydning både for arbeidshverdagen og for hvordan skolen arbeider langsiktig med å forbedre elevenes læringsresultater.»
På et punkt er rapporten kritisk, og det er på måten resultatene forenkles før de offentliggjøres på skoleporten.no.
Forskerne foreslår en mer presis offenttligjøring - med oppgitt feilmargin. Det er et godt forslag, og Nettavisen kommer til å fortsette med vår praksis om å offentliggjøre resultatene fra enkeltskoler.
Hadde vi ikke gjort det, ville vi ikke visst hvor systematisk skoleresultatene varierer mellom øst og vest i Oslo - og mellom store og små skoler.
Uten PISA-undersøkelsene ville mange fortsatt trodd at den norske skolen er internasjonal god.
Det er den ikke, og det er en ubehagelig sannhet vi må tåle å ta inn over oss.