Landbruksminister Sylvi Listhaug vil fornye landbruks-Norge. Det er på høy tid.
«Stormen» mot Sylvi Listhaug har blitt en flau bris. Kritikerne går på tomgang.
Den påtroppende landbruksministeren er en finger i øyet på de rødgrønne støttespillerne i landbruket fordi Listhaug vil gå løs på de enorme overføringene til bøndene.
Norge bruker rundt 23 milliarder kroner i året på landbruket, og det har vært en stor fiasko:
- Bøndene flykter i rekordtempo og har gjort det i flere tiår.
- Norge har verdens høyeste matpriser, beskyttet av tollmurer.
Listhaug har helt rett når hun skriver at støttesystemet «er et kommunistisk system som ikke har vært endret noe særlig de siste 60 årene».
I landbruket er markedet borte, her er det sentral styring og planøkonomi som gjelder.
Eller for å sitere Listhaugs egen blogg om landbruket:
- Tenk på et scenario der staten regulerer hvor mange sofaer møbelfabrikkene i Norge skal produsere i løpet av et år, hvor mye fabrikkene skal tjene per sofa, og hvor mye dom som forbruker skal betale for sofaen, skriver hun.
Her er bloggen: Kommunisme på norsk
Det verste er at Sylvi Listhaugs beskrivelse er helt korrekt. Nøyaktig slik er norsk landbrukspolitikk, og det bør kritikerne av den nye landbruksministeren innrømme.
Selv langt inne i Høyre og Arbeiderpartiet er man enige om at landbruksstøtten er dyr og ineffektiv, men bøndene er en sterk pressgruppe.
Så får de heller forsvare hvorfor de ikke har gjort noe med dette systemet, fremfor å late som om beskrivelsen er feil.
Dette er bakgrunnen for at Per Olaf Lundteigen, Bondelaget, flere rødgrønne politikere og deler av pressen fortsetter stormløpet mot Sylvi Listhaug.
Nå er det snart bare Dagsavisen som tror at saken kan felle statsråden, men det minner om avisens stadige spådommer om at den blå ballongen ville sprekke.
Det er lett gjort å forveksle egne forhåpninger med analyse.
For kritikerne går på tomgang, og Sylvi Listhaug bøyer ikke av.
Som konsulent i First House har hun lovet kundene konfidensialitet, og det løftet holder hun selv om det koster noe å være prinsippfast.
Men ønsker vi virkelig statsråder som bryter sine løfter for å redde sitt eget skinn?
Nå tyder alt på at Frp-leder Siv Jensen og statsminister Erna Solberg slår ring om landbruksministeren.
Det kan de trygt gjøre, for regjeringen har et et klart flertall i Stortinget.
Og kritikerne har null og niks å fare med.
Les tidligere blogger om saken:
Kynisk mobbing av Sylvi Listhaug
(Den siste bloggen har foreløpig 5.400 likes på Facebook, så det er ikke akkurat noe folkekrav om at Sylvi Listhaug må gå).
Landbruksministeren har knapt begynt, har ikke gjort noe galt, og vil etter alt å dømme passe seg godt for å bryte habilitetsreglene.
Når stormen nå har blitt en flau bris, er det kritikerne som står igjen som tapere.
Det kan være grunn å minne om følgende:
Den avgående landbruksministeren fra Senterpartiet er bonde selv, og tjener personlig økonomisk på det mest romslige jordbruksoppgjøret på mange år.
Habil? Ja, ifølge den avgående regjeringen.
Og den avgående fiskeriministeren fra Arbeiderpartiet er medeier i en stor fiskeriforedlingsbedrift, og har personlig egeninteresse av de fleste beslutninger hun gjorde.
Habil? Ja, ifølge den avgående regjeringen.
På den bakgrunn blir det nesten en vits at noen nå er bekymret over en landbruksminister som i et halvt år har vært informasjonsrådgiver - som om det skulle gjøre henne inhabil.
Dessuten: Det er ikke første gang at rådgivere, meglere eller advokater har blitt statsråder og statssekretærer uten at de har måttet legge frem sine kundelister offentlig.
Det normale er at de påtroppende statsrådene legger frem sine mulige bindinger internt i departementet, slik at man kan vurdere fra sak til sak om statsråden er inhabil eller ei.
Sånn sett er kritikerne av Sylvi Listhaug de siste dagers hellige, etter å ha praktisert et helt annet system de siste åtte årene.
PS: Venstre vil foreslå et lobbyregistere for å kartlegge interessegruppers forsøk på å virke Stortinget og departementene. Det er et godt forslag - ikke minst fordi det vil dokumentere at de fleste lobbyistene kommer fra sterke interessegrupper som NHO, Bondelaget, LO og resten av fagbevegelsen.