Både Erna Solberg og Knut Arild Hareide har investert mye i jobben for en borgerlig flertallsregjering.
De fire borgerlige partiene vil prøve å danne regjering sammen. Dette er stikk i strid med hva så godt som alle politiske kommentatorer trodde på forhånd.
Det har ikke manglet på spådommer om hvor vanskelig det vil bli å samle eksempelvis Fremskrittspartiet og Venstre i samme regjering.
Men da glemmer man hvordan de tre rødgrønne partiene samlet helt sprikende partier:
- SV hadde en sentral figur (Audun Lysbakken) som langt ut på 2000-tallet regnet seg selv som en revolusjonær sosialist.
- Sterke krefter i både Senterpartiet og SV er imot EØS-avtalen.
- Og det var store motsetninger mellom Senterpartiets ønske om jordbruksstøtte og Arbeiderpartiets ønske om fornyelse.
Dette er bare noen få nærmest uoverstigelige hindringer som ble lagt til side i Soria Moria-erklæringene. Og da har vi ikke nevnt en av sakene som SV er bygget på; nemlig motstand mot norsk krigsdeltakelse i utlandet, og skepsis til Nato.
Jeg tror den skråsikre avvisningen av en borgerlig firepartiregjering skyldes at mange forveksler hva de håper skal skje, med en nøktern analyse.
Skrekkbildet av Fremskrittspartiet er mye sterkere på rødgrønn side enn i de borgerlige partiene.
Og finansmarkedene har på ingen måte latt seg skremme av tanken på Siv Jensen som finansmininster.
Dessuten har de borgerlige partiene erfart i åtte år hvor avmektige man blir i oppisisjon på Stortinget under en flertallsregjering.
Venstres Trine Skei Grande unner temmelig sikkert de rødgrønne partiene minst fire år i skyggenes dal.
Sonderingene om en firepartiregjering er allerede i gang.
- Vi er enige om at vi alle fire skal kartlegge mulighetene for å gå i regjering sammen. Når vi er ferdige med de interne klareringene som alle partier må gjøre etter et valg, så skal vi sette oss ned, sier Høyre-leder og påtroppende statsminister Erna Solberg til TV 2.
Det er lett å spå at de neste ukene vil være fulle av mediespekulasjoner og ultimatum fra de fire partiene. Dette er et spill der alle partiene ønsker å farge den politiske plattformen sterkest mulig - men samtidig komme i regjering.
Det er også et spill hvor Venstre og Kristelig folkepartis skepsis mot å regjere med Fremskrittspartiet må mykes opp med politiske konsesjoner.
Men vil det bli så umulig som mange tror?
Ta for eksempel innvandirngspolitikken. Fremskrittspartiet er klart mer negative til innvandring enn alle de andre partiene. Men det er tverrpolitisk enighet om innvandringsstopp, og både Fremskrittspartiet og Venstre ønsker å kutte ned på tiden det tar å avvise en grunnløs asylsøknad og sende søkeren ut av landet.
Fremskrittspartiet ønsker en ny handlingsregel, men det betyr ikke at partiet ønsker å gå bananas med oljepenger. Allerede innenfor handlingsregelen er det rom for å øke oljepengebruken med over 50 milliarder kroner. Det betyr at Erna Solberg har rom til både de fire partienes hjertesaker - og til skattelette.
Oljeboring i Lofoten skiller de blågrønne, men den saken skiller også de rødgrønne. I første omgang vil slaget stå om en konsekvensutredning, og hverken Jens Stoltenberg eller Erna Solberg har noe sterkt ønske om å tvinge frem en forsering av den vanskelig miljøsaken.
Fortsatt er det mange skjær i sjøen, og det handler ikke minst også om politisk kjemi. Men det viktigste etter min oppfatning er at alle de fire partilderne har satset sin politiske karriere på at det skal bli en borgerlig regjering, og at deres parti skal inn i regjeringen.
Siv Jensen vil svelge mange kameler for å få en hånd på rattet, og finansmarkedet frykter slett ikke at Norge blir kjørt i grøften om vi får en liberalist i Finansdepartementet.
Det gikk greit med en sosialist.