12-årige Neda Ibraham er tvangsutsendt til Jordan etter 10 år i Norge.
I møtet med de 647 lengstværende asylbarna må norske myndigheter bruke både hjerte og hode.
Utkastelsen av 12-årige Neda Ibrahim ryster solide rødgrønne støttespillere, spesielt i SV.
I dag står Redd Barna Ungdom, Oslo AUF og en rekke andre organisasjoner bak en demonstrasjon foran Stortinget.
- Barnekonvensjonens krav om at barnets beste skal være det grunnleggende hensyn i saker som angår dem, er ikke noe norske myndigheter kan velge om vi skal følge. Det er noe Norge, som alle andre land, er forpliktet til å følge. Nå er det nok!, heter det i oppropet.
Du kan lese mer her: Nå er det nok!
I forhold til norsk innvandring generelt er de lengstvarige asylbarna en liten gruppe.
Det blir ingen flom av innvandring av at norske myndigheter bruker hjerte i møtet med barn som har bodd i en årrekke under usikkerhet på norske asylmottak.
12-årige Neda Ibrahim er det siste symbolet på den nådeløse behandlingen.
Ikke fordi hun ble sendt til Jordan (som er et ferieland for mange nordmenn), men forbi hun brutalt ble røsket opp fra røttene hun har grodd i Norge - hennes reelle hjemland.
De hardeste motstanderne av å gi Neda og andre lengeværende asylbarn opphold viser til at det i mange tilfeller er foreldrene som har skapt de ulykkelige situasjonene.
Og det er riktig.
Særlig tre metoder går igjen:
- Asylsøkere lyver om sin identitet og brenner identitetspapirer.
- Ved avslag bruker de alle midler for å trenere sakene sine.
- Og noen kommer fra land som ikke vil ta dem tilbake.
Dette skaper naturlig nok store problemer for UDI.
Hvordan skal vi returnere noen når vi ikke vet hvor de skal sendes?
Vi kan ikke premiere folk for å jukse og trenere, vil noen si.
Vel, det er akkurat hva vi gjør i andre tilfeller. Straffeloven har foreldelse for alle slags lovbrudd.
En del økonomiske forbrytelser har foreldelse på to år, og det er mange eksempler på at det er for kort tid til at de straffbare forholdene skal komme til overflaten og bli etterforsket.
Det «premierer» lovbrytere som sniker seg unna, men er samtidig et krav til offentlige myndigheter om å få sakene unna.
Vi må ha både hjerte og hjerne på plass når vi vurderer asylbarna.
Det er nemlig slik at barna har selvstendige rettigheter uansett hva foreldrene har gjort.
Vi kan ikke kan straffe barn og frata dem deres rettigheter fordi om foreldrene har løyet og trenert.
Jeg er enig med dem som krever amnesti for Neda og andre barn som har vært her nesten hele sitt liv.
Men jeg er også enige med dem som krever en innstramming i ankeadgang, kontrollerte mottak for dem som åpenbart skal ut og rask utkastelse ved avslag.
Det bør ikke være mulig å anke og trenere seg til å bli norske statsborgere, men det er opp til norske myndigheter å lage et system som er raskt og rettferdig.
Inntil da er det urimelig og inhumant å kaste ut 12-åringer som har bodd her hele livet.