Ingen norske medier trykker bilder eller tegninger som krenker og støter deres egne lesere dypt og inderlig.
Terroraksjonen mot det franske satiriske magasinet Charlie Hebdo kom fordi bladets humor er farlig og provoserende i en fransk samtid.
Bladets tegnere slo ikke vilt rundt seg med ufarlig og lettvint humor - de rettet pennespissen mot der det gjorde aller vondest for ekstreme islamister.
Som i utgaven til venstre, der Muhammed angivelig har fått nok av fundamentalister, og sier: «Å bli elsket av slike idioter...».
Islam har et forbud mot å tegne Muhammed. Begrunnelsen er at man verdsliggjør noe guddommelig hvis man mener at profeten kan tegnes eller avbildes. Kristendommen hadde for øvrig samme forbud for noen århundrer siden.
Men det farlige i Charlie Hebdos satire er ikke avbildingen av Muhammed. Skarpheten i ytringene er latterliggjøringen og provoseringen av islamister.
Det får spesiell grobunn i et land med store økonomiske forskjeller, der mange av landets syv millioner muslimer er fattige innvandrere. Charlie Hebdo drar ned buksene på mektige lederskikkelser.
Men samtidig brukes provokasjonene til å antenne tilhengerne, slik Nettavisens blogger Leif Knutsen forklarer bra her: Hvem er fienden i Paris (og andre steder)?
Sett fra Norge er det vanskelig å forstå dynamitten og dynamikken som ligger i Charlie Hebdos tegninger. Vi har ingenting som ligner. Den norske statsministeren Erna Solberg har vårt fremste satireprogram «Nytt på nytt» som favorittprogram. Det viser samtidig hvor ufarlig programmet er for den norske eliten.
Charlie Hebdo satte pennespissen i øynene på islamister, men også maktmennesker på høyresiden og andre religioner.
I det norske mediebildet er det ingen toneangivende medier som ville gjøre noe tilsvarende. At TV 2 eller NRK ville krydre et humorprogram med å brenne det norske flagget, er utenkelig.
Da Otto Jespersen brente det amerikanske flagget på Torsdagsklubben i protest mot USAS krigføring i Irak, fikk han drapstrusler. Og han ble siktet av politiet (men saken ble senere henlagt av Riksadvokaten). Jespersen ble senere dømt i PFU for en monolog om jøder.
Poenget her er ikke om det er riktig å brenne det amerikanske flagget eller innholdet i Otto Jespersens dialog - poenget er at norske medier praktiserer strenge grenser for ytringer. Noen er til og med lovfestet. I Norge kan du få inntil tre år i fengsel for en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler, som det heter i lovteksten.
Her er teksten: Straffelovens paragraf 185
I Norge er det forbudt ved lov å håne noen for religiøs tro og hudfarge. Kilde: Lovdata.no
Som redaktør er jeg mange ganger hver eneste dag i skjæringsfeltet mellom ytringsfrihet og krenkelser. Dette gjelder spesielt kommentarfelt om islam og innvandring. Noen ønsker at vi redigerer bort innlegg som er kritiske til innvandring (fordi de regner det som rasisme), andre mener at vi bør redigere bort generelle negative ytringer om islam, mens noen ikke vil ha redigering i hele tatt. Det som er krenkende for noen, er en nødvendig og ønskelig ytring for andre.
(Det er for øvrig ironisk at den skarpeste kritikken mot mangel på redering kommer på Twitter - et medium som ikke er redigert over hodet!).
En av de mest kjente forsidene til Charlie Hebdo er spesialutgaven Charia Hebdo, der Muhammed angivelig er gjesteredaktør under slagordet: «100 piskeslag til de som ikke allerede er død av latter».
Mediene sensurer bort/skåner også leserne for rystende bilder - for eksempel videoen hvor de to terroristene uten nåde henretter den skadde politimannen på åpen gate utenfor Charlie Hebdo.
Den har åpenbart nyhetsverdi, fordi vidoen viser at terroristene helt unødvendig tar et liv - enten bevisst for å skape ytterligere frykt, eller av ren blodtørst. Motargumentet mot å vise den er at den er støtende og sjokkerende for seerne.
Jeg er fortsatt i tvil om avgjørelsen.
Men poenget er ikke om det er riktig eller ikke å vise videoen - poenget er at alle medier hele tiden avveier nyhetsverdi opp mot ikke å støte seerne. Ytringsfrihet er ikke en ytringsplikt, men en frihet til selv å vurdere hva man vil ytre.
I dag er det ikke mer modig å trykke Muhammed-karikaturer enn å la være. Vårt Land skriver i dag på sin forside at alle religiøse må tåle å bli krenket. Samtidig forklarer avisen hvorfor de ikke vil trykke Muhammed-karikaturer.
Les saken: Derfor trykker ikke Vårt Land Muhammed-karikaturer
Charlie Hebdo brukte ytringsfriheten til å påvirke samfunnet med satire. De brukte ikke lettvint humor bare for å være morsomme, men latterliggjorde islamister bevisst som politisk budskap.
Denne retten til å krenke er selve grunnsteinen i ytringsfriheten. Derfor er terroraksjonen mot Charlie Hebdo et bevisst angrep på en av våre viktigste verdier. Samtidig er det et paradoks at Norge ikke har noe tidskrift som Charlie Hebdo.
Det er ikke uten grunn at selve oversskriften på våre etiske retningslinjer heter Vær varsom.
Det var aldri bud nummer en for Charlie Hebdo.