Facebook er ikke bare en hyggelig sosial tjeneste. (Montasje: Facebook/Nettavisen).
Hvorfor er mange «venner» med journalister og andre de hater på Facebook?
Det har vært en tøff sommer for TV 2s reporter Fredrik Græsvik og NRK-reporter Sidsel Wold.
Begge har fått flere tusen hatmeldinger på Facebook, og begge har endt opp i munnhuggeri med seere og «venner» på Facebook.
- Det blir litt som om du banker på døra mi hjemme. Det er ikke gitt at jeg slipper deg inn i stua mi for å høre hvor håpløs jeg er, skriver Fredrik Græsvik på sin Facebook-profil.
Nå har Græsvik fått nok, og advarer folk som skjeller ham ut, om at de nå vil bli blokkert.
Menneskelig er det lett å forstå Fredrik Græsvik og Sidsel Wold. De gjør jobben sin, og er sendt ut for å rapportere om ufattlige lidelser og krigshandlinger som dreper små barn i deres hjem.
Wold og Græsvik ville vært umenneskelige om de ikke ble opprørt over å bli skjellt ut av mennesker som sitter trygt i Norge, men med sterke meninger om journalistikken deres - og ikke minst om journalistene som personer.
I gamle dager ringte folk til avisen og skjelte ut journalistene, eller de skrev et leserbrev som kanskje/kanskje ikke kom på trykk.
Det positive med sosiale medier er at seerne har fått en returkanal og kan ta til motmæle.
Verken Sidsel Wold eller Fredrik Græsvik har monopol på forståelsen av hva som skjer i konflikten mellom Israel og Hamas, så kritikk av selve journalistikken må de finne seg i.
Derimot er det ingen grunn til å finne seg i hat og sjikane som går på journalistene personlig.
Hvorfor bryr journalistene seg med hva folk de ikke kjenner mener om dem?
Jeg tror det går på to ting:
- Facebook forleder oss til å tro at «venner» er venner, når det egentlig er interesserte og engasjerte publikumere.
- Facebook frister journalister til å gli over fra å være en nøytral observatør, til å diskutere seg selv som personer.
For et par år siden, hadde jeg en ivrig venn/fiende som konsekvent kommenterte alt jeg skrev, la igjen sjikane og signerte med «Anti-Stavrum».
Da «Anti Anti-Stavrum» kom på banen, la vedkommende ned tasteturet eller spredte eder og galle et annet sted.
Den gang lærte jeg tre ting:
- Det er ikke mulig å gjøre alle til lags, noen vil alltid være uenig i det du skriver.
- Det er dumt å delta i diskusjoner som handler om du selv er en idiot eller ikke.
- Det verste er folk som mistenkeliggjør dine motiver, og ikke dine meninger.
Samtidig er det ingen tvil om at redaktører og journalister bruker sosiale medier helt bevisst som merkevarebygging og distribusjonskanal.
Teorien er at folk som «liker» deg, vil ha en tendens til å lese det du skriver, og til å la seg overbevise.
Dette er nok samtidig bensin på bålet for meningsmotstandere.
De hater ikke Sidsel Wold eller Fredrik Græsvik personlig, men tar hardt i for å overdøve NRKs og TV 2s rapporter fra Gaza.
For redaktører og journalister er Facebook en utfordring, fordi en ubevisst bruk av tjenesten visker ut skillet mellom den profesjonelle og private rollen.
Et mulig tips er å ha en profil for venner, og en profesjonell side som meningsfeller og meningsmotstandere kan "like" i bytte mot å få si det de vil.
Et annet mulig tips er å gjøre som Fredrik Græsvik og Sidsel Wold indikerer, nemlig å stenge kommentarfeltet eller blokkere uvenner og andre som ikke kan oppføre seg.
Her er forøvrig min Facebook-side - enten du liker den eller ei;-) https://www.facebook.com/NAStavrum
#Facebook #Journalister #NRK #TV2 #Nettavisen #Sosialemedier #SOME #NA #Stavrum #Nettpåsak