Denne bloggen har fått over 6000 likes på Facebook.
Hvorfor er vi villige til å betale 38 kroner for et brød?
Bloggeren Anders Nordstad har fått 6.000 likes på Facebook for sitt blogginnlegg om brødpriser.
Du kan lese den her: Den helvetes landbrukspolitikken
Utgangspunktet er hans opplevelse fra en såkalt billigbutikk for dagligvarer, som altså forlangte 38 kroner for et brød.
Nordstad har vært korn-megler i mange år, og vet hva han snakker om når han skriver følgende:
«Den norske bonden får under 3 kr per kilo for matkornet sitt. Og av hvert kilo korn kan man lage to brød. Sånn omtrent. Så hovedingrediensen i det brødet jeg kjøpte for 38 kroner koster mindre enn én krone og femti øre.»
Norske forbrukere er altså villige til å betale 25 ganger mer for det ferdige produktet enn for råvaren.
Nordstads poeng er at det ikke er lønnen til bonden (1,50 for kornet) som gjør brødet dyrt.
Det er riktig, og det finnes mange lignende eksempler:
- Vi betaler 28 kroner for en halv liter kaldt vann på bensinstasjoner.
- Og vi betaler nesten fire kroner for noen gram kaffe i en Nespresso-kapsel.
- For ikke å snakke om blodprisene vi godtar på en kafe eller på Gardermoen.
Jeg arbeidet i sin tid i Kapital, og en av de viktigste tingene jeg lærte av Kapital-redaktør Trygve Hegnar er at du aldri skal prise en vare ut fra hva det koster å produsere den - men ut fra hva markedet er villig til å gi.
I noen tilfeller er høy pris et psykologisk «bevis» for kjøperen på at varen er attråverdig, har spesielt fin design eller god kvalitet.
Sånn sett er ikke brødet annerledes enn en dongeribukse med Dolce Gabana-merke. Betaler du 4.000 kroner for en bukse, så er det verken bomullsfarmeren, gårdsarbeideren eller syeren som får pengene.
Vi betaler 38 kroner for et brød fordi vi tror det er sunnere og bedre enn å kjøpe en kneip i en plastpose.
Vi betaler 38 kroner for opplevelsen av brødet, ikke for brødet i seg selv.
Nå er ikke det noe argument for å organisere landbruket tungvint og dyrt, så lenge korn er en vare som selges for halv pris på verdensmarkedet.
Paradokset i norsk landbruk er nemlig at staten betaler nesten 20 milliarder kroner i direkte og indirekte jordbrukssubsidier, uten at bøndene blir rike.
Det skyldes ikke at de er late, men at vi
a) har organisert landbruket komplisert med utallige støtteordninger, toll og skjerming fra konkurranse
b) gitt samvirkebedrifter monopol på å være mellomledd mellom bøndene og kundene
c) akseptert at tre-fire aktører har kontroll over all matomsetning i landet.
Taperne er bøndene - og forbrukerne.
#Brød #Matpriser #Landbruket #Marked #Dagligvare #Stavrum #Listhaug #Nettpåsak