IOC-medlem Gerhard Heiberg slår ned på sørgebånd, men ikke på brudd på menneskerettigheter og trakasering av homofile. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix.
Etter å ha sett Den internasjonale olympiske komité i aksjon, er lysten på bruke 26 milliarder kroner på OL i Oslo betydelig mindre.
Norge bruker hvert år milliarder av kroner og betydelig politisk kraft for å gjøre verden bedre.
Vi yter milliardbeløp til verdens fattigste, og forsøker å bidra til en mer miljøvennlig fremtid.
Norge er et lite, men ofte nøytralt land, i internasjonale konflikter.
Og vi bør bruke vår status til å fremme menneskerettigheter, der vi kan.
Med slike idealer er det vanskelig å forsvare at Norge skal bruke 26 milliarder kroner på å legitimere pampeveldet i IOC.
IOC-medlem Gerhard Heiberg sier det rett ut: - Vi kan ikke påvirke lovgivingen i et land. Det overlater vi til andre.
Det er rene ord for pengene.
Svaret fra Stortinget bør være like klart: «Vi kan ikke bruke 26 milliarder på et idrettsarrangement. Det overlater vi til andre».
Jeg mener fortsatt at Oslo er stedet, dersom Norge skal arrangere et vinter-OL.
Les tidligere blogg: Ja til OL-søknad for Oslo
Men IOC-ledelsens unnfallenhet til å ta opp brudd på menneskerettigheter i land de har lagt De olympiske leker til, gjør lysten til å støtte dette systemet mindre.
Aftenposten oppsummerer det ganske greit, når de skriver om «et OL i Sotsji som kritiseres for korrupsjon, gigantomi, miljøsynder, politiske og økonomiske skandaler».
De samme ordene kan brukes om det forrige sommer-OL i Kina.
Tildelingene kunne vært forsvart hvis IOC brukte sin sjanse til å påvirke arrangørlandene, men det er altså ikke en gang en ambisjon.
Det IOC-ledelsen derimot kan legge seg opp i, er at de norske langrennsjentene gikk med sørgebånd for å vise sympati med en lagvenninne som ble rammet av et brått og tragisk dødsfall.
«Upassende», var ordet IOC-ledelsen brukte da de ga det norske laget en reprimande.
Les også saken: Norge fikk IOC-reprimande etter sørgebånd-markering
IOC kan altså ikke ta opp brudd på menneskeretter og trakasering av homofile med arrangøren, men finner grunn til å påtale bruk av sørgebånd som «upassende».
Er det en slik organisasjon vi vil samarbeide med og bruke 20-30 milliarder kroner på å legitimere?
Etter mye press og kritikk har riktignok IOC snudd.
- Det kom maksimalt uheldig ut, og det beklager jeg dypt, sier Gerhard Heiberg nå, og legger til at «det er laget en smørje av mine uttalelser».
Generalsekretæren i Norges Idrettsforbund sa det som alle idrettsledere umiddelbart burde skjønt: - Vi står på at medmenneskelighet er viktigere enn idrettslige resultater, sa han til Aftenposten.
Problemet er IOCs sammensetting, rekruttering og idrettspolitiske kurs.
De har med åpne øyne lagt OL til land med grove brudd på ytringsfrihet og andre demokratise rettigheter.
300 milliarder kroner koster Sotsji-OL for Russland - et land som har enorme sosiale problemer, hvis vi ser bort fra de nyrike.
Nå brenner det et blått lys for en organisasjon som har latt OL svulme opp til det helt perverse.
I Tyskland sa folkeflertallet nei: Tommelen ned for Münchens OL-planer
Tyskerne ville ikke bruke anslagsvis 100 milliarder kroner på idrettsarrangementet.
Også Sveits har sagt nei, og i Sverige er det flertall mot.
Dette er selvsagt et kraftig signal til IOC om at gigantomanien skal bort.
Norge og Oslo kan bidra til å presse IOC til en kursendring tilbake til de opprinnelige olympiske idealer.
Det bør ikke koste 10-15 millioner kroner per idrettsutøver å arrangere vinter-OL.
Foreløpig vet vi ikke sluttregningen for Oslo, men foreløpig er det dyreste anslaget er 37,5 milliarder kroner brutto - og rundt 26 milliarder kroner i ren kostnad.
Milliardene gir riktignok mye infrastruktur i Oslo-området, men det kan vi bygge uten et OL.
Hvis ikke Gerhard Heiberg og IOC-ledelsen viser at de kan lytte, så bør vi ikke kaste offentlige milliarder etter denne organisasjonen.