Kristelig Folkepartis Knut Arild Hareide vil blande Stortinget inn i bokbransjens etiske vurderinger. Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix.
KrF-politiker Knut Arild Hareide blander Stortinget inn i sensur av norske bøker. Det er en farlig tanke han snarest bør droppe.
Marit Christensens bok «Moren» har vekket en gammel diskusjon om etikken i norske forlag.
I motsetning til pressen har ikke forlagene noe Pressens Faglig Utvalg eller en Vær varsom-plakat.
Men i likhet med pressen må også forlagene og forfatterne forholde seg til norsk lov. Den er vedtatt på Stortinget og setter klare grenser for ytringsfriheten.
Men derfra til å foreslå et smaksorgan eller et tilsyn for høy moral er definitivt ikke en jobb for en politiker.
Derfor raser også Aschehoug-sjef Mads Nygaard: - Det er urovekkende at politikere tar til orde for innskrenkende ordninger basert på en ladet og nokså skjev mediedebatt. Her burde ryggmargrefleksen knyttet til ytringsfrihet slå tungt inn. Politikere bør ikke gjøre seg til stemningsofre - verken på religiøst, moralsk etter etisk grunnlag, sier Nygaard til Dagsavisen (se illustrasjon).
Nygaard er ansvarlig for utgivelsen av «Moren», som har fått stygg medfart på grunn av omtalen av Anders Behring Breiviks mor.
Hadde den samme teksten stått i avis, tyder mye på at den ville blitt felt på en rekke punkter i pressens etiske regelverk.
Aschehoug gjort innrømmelser: Gjør endringer i boken om Breiviks mor
Både journalister, redaktører og utgivere står sammen om Pressens Faglige Utvalg (PFU) og et sett felles etiske regler.
Blir man felt, er straffen en offentlig uttalelse om at man har brutt god presseskikk - og mediet blir pålagt å offentliggjøre kjennelsen.
Det er litt vanskelig for en forfatter, hvis han ikke skal utgi en ny bok.
PFU kan dessuten bare uttale seg om den organiserte pressen. Hvem som helst kan gi ut en avis med hårreisende artikler, uten at PFU har noe det skal ha sagt.
Også det er et problem for et «Forlagenes Faglige Utvalg»: Med ebøker kan hvem som helst være forfatter og/eller forlegger.
Viktigst er likevel at litteraturen er full av viktige bøker som ville blitt nullet av fellesmoralen i sin samtid.
James Joyces «Ulysses» og Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» er to eksempler, og Karl Ove Knausgårds «Min kamp» ville blitt felt så det synger i PFU.
Jeg har stor tro på at norske forlag generelt har høy etisk bevissthet, selv om de ikke har et felles moralsk regelsett.
Jeg har også tiltro til at forlagene selv klarer å vurdere om de trenger noen felles kjøreregler, eller om de vil stå fritt til å lage egne regler, så lenge de holder seg innenfor loven.
Dersom Stortinget mener at ytringsfriheten er for vid, så får lovgiverne gjøre det de er satt til - nemlig forandre loven.
Ifølge forslaget vil felles kjøreregler for bokbransjen «kunne øke den etiske bevissthet hos forleggere og forfattere» og det «bør derfor være interessant for bransjen selv å vurdere et faglig utvalg eller et etisk råd».
I så fall klarer forleggerne fint å tenke det selv, uten å få en prinsippløs oppfordring fra Stortinget.
Representatforslaget fra Geir Jørgen Bekkevold, Knut Arild Hareide, Olaug V. Bollestad og Rigmor Andersen Eide (alle fra Kristelig Folkeparti) kan snarest begraves under seks fot med dokumenter.