Martin Kolberg og Per Olaf Lundteigen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite bør feie for egen dør. Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix.
Listhaug-saken ebber ut, og nå bør utfordringen tilbake til Stortinget: Lag et lobbyregister så vi får innsyn i hvem som påvirker dere!
De fleste innser at landbruksminister Sylvi Listhaug ikke kan bryte avtaler om konfidensialitet med tidligere kunder.
Nå surrer stortingsrepresentantene Martin Kolberg og Per Olaf Lundteigen med tanken om å lage en egen lov som pålegger tidligere PR-rådgivere som blir statsråder å offentliggjøre sine kunder.
Det er en meningsløs tanke.
Man kan ikke lage en apartheid-lov som kun gjelder en yrkesgruppe, uten å ta med meglere, advokater, journalister og andre med konfidensielle kilder/klienter.
Hvordan skal man lovpålegge noen å bryte lovpålagt taushetsplikt, lovvernet kildevern eller juridiske avtaler?
En slik lov blir umulig å formulere, umulig å forsvare og kommer aldri til å bli noe av.
Derimot er det på høy tid at Stortinget blir mer åpne selv.
Men da må politikerne rette søkelyset mot seg selv og ikke bare alle andre.
Slik slår man to fluer i en smekk: Full åpenhet om lobbyvirksomhet får også frem hva kommunikasjonsrådgiverne rent faktisk gjør for pengene.
Kjernen er hvordan interessegrupper bruker millioner av kroner på å påvirke demokratiske beslutninger.
Det er tradisjonelt to veier:
- De bruker egne eller innleide lobbyister med personlig nettverk på Stortinget.
- I perioder med flertallsregjering har det vært mer effektivt å påvirke regjeringen og byråkratiet.
Andre bruker også millioner av kroner på enkelte politiske partier for å oppnå innflytelse på den måten.
Ifølge Partifinansiering.no ga eksempelvis LO 5 millioner kroner til Arbeiderpartiet i 2012, mens Fagforbundet ga 1,6 millioner til Senterpartiet.
Kolberg og Lundteigen bør altså være godt kjent med at økonomiske interessegrupper forsøker å kjøpe seg innflytelse.
De fleste partiene på Stortinget har også eks-politikere som driver med åpen eller skjult lobbyvirksomhet.
First House rommet ikke bare Sylvi Listhaug, men også flere av Jens Stoltenbergs nærmeste og mest fortrolige medarbeidere.
Hva er poenget?
Stortinget kan ikke pålegge en næring å bryte sin konfidensialitet overfor kunder.
Men Stortinget bør rette flomlys på hvordan interessegrupper påvirker nasjonalforsamlingen og byråkratiet.
Nøkkelord er offentlighet, og et sted å begynne er et lobbyregister som pålegger alle som tar kontakt med stortingspolitikere og byråkrater om å offentliggjøre hvem de er, hvilke interesser de representerer og hvor mye penger de har fått for oppdraget.
De som synes dette høres helt vilt ut, kan vite at nøyaktig dette er regelverket både i EU og i USA.
Norge er faktisk en sinke i å tvinge slik lobbyvirksomhet ut i dagslyset.
Norges kanskje fremste statsviter gjennom tidene, Stein Rokkan, formulerte i sin tid følgende regel: «Stemmer teller, men ressurser bestemmer».
Poenget er at fagforeninger, næringsliv og mektige interessegrupper påvirker politikken vel så mye som velgerne.
Det gjelder fortsatt, og i dette bildet er kundene Sylvi Listhaug rakk å ha i løpet av et halvår som ubetydelige bagateller å regne.
Derfor bør Martin Kolberg og Per Olaf Lundteigen rette fokus mot noe de faktisk kan gjøre noe med - nemlig fullt søkelys på interessegruppene som påvirker Stortinget.